Costaricansk politikk har siden 1948 vært dominert av PLN og deres ulike motstandere. Siden 1983 har disse siste i stor grad samlet seg under PUSC og i 2002 vant de valget, men uten å få flertall i nasjonalforsamlingen. I februar 2006 tapte PUSC klart og måtte overlate makten til PLN som imidlertid heller ikke fikk flertall i nasjonalforsamlingen (25 av 57 representanter). PAC gikk også frem og ble neststørste parti og dets presidentkandidat tapte med bare 1% færre stemmer enn Arias.
Det er en alminnelig oppfatning at PUSC tapte valget så klart fordi regjeringen ikke maktet å gjennomføre nødvendige reformer iløpet av sine fire år. Det har sammenheng med manglende flertall i nasjonalforsamlingen, men også liten evne og politisk vilje til å danne allianser. Regjeringen fremstod således som handlingslammet.
Oscar Arias er en ulike mer handlingsorientert politiker enn sin forgjenger Abel Pacheco og som forhandler og samtaler med alle ulike sektorer i samfunnet. Imidlertid oppnådde heller ikke han i sine to første år som president løsninger på de viktigste problemene og stridsspørsmålene som landet stod overfor; ratifisering av frihandelsavtalen med USA (CAFTA) og en dyptgripende skattereform. Det ble nødvendig å legge spørsmålet om ratifisering frem for folket i en folkeavstemning og ved avstemningen i september 2007 ble det et flertall for, men først nå i høst har nasjonalforsamlingen vedtatt de nødvendige lover for å bringe landets lovverk i samsvar med forhandlingsresultatet med USA. Normalt måtte alle lovendringer ha vært avklart innen 1. mars 2008 for at avtalen skulle kunne tre ikraft, men den langvarige behandlingen i Nasjonalforsamlingen gjorde det nødvendig å be USA (og de øvrige CAFTA-medlemmene) om utsettelse til 1. oktober og deretter til 31. desemder i år. Dette er blitt innvilget og avtalen trer nå omsider ikraft fra 1. januar 2009. Debatten rundt CAFTA har lammet behandlingen av nesten ethvert annet tema i Nasjonalforsamlingen frem til nå.
Utenrikspolitiske forhold
Costa Rica har de siste to årene arbeidet aktivt for å løse konflikter i regionen, men har selv problemer med Nicaragua om bruken av grense-elven San Juan.
USA er Costa Ricas største handelspartner og investor. Landet har som medlem av CBI (Caribbean Basin Initiative) begunstiget adgang til USA. De diplomatiske forbindelser mellom de to land er sterke og gode. Costa Rica har blant annet gitt USA vidtrekkende fullmakter til å forfølge narkotikaforbrytere inn i landet.
Costa Rica har som det første landet i regionen inngått en Preferencial Trade Agreement med Canada og en frihandelsavtale i 2002. Denne har til nå fungert godt for Costa Rica og har ført til en betydelig økning av eksporten dit. Regjeringen er også i forhandlinger med Panama om en frihandelsavtale, men disse har foreløpig ikke har ført frem.
Sammen med de andre Mellom-Amerikanske landene undertegnet Costa Rica Tegucigalpa-protokollen i 1991. Dette var starten til det regionale integrasjonssamarbeidet SICA, samt den etterfølgende protokoll i 1993 om en økonomisk integrering i Mellom-Amerika. Mens det er en viss forståelse og vilje til en økonomisk integrasjon er det imidlertid svært liten forståelse blant costaricanske politikere om behovet for en politisk integrasjonsprosess. Costa Rica holder seg utenfor det Mellom-Amerikanske Parlamentet (Parlacen) og Den Mellom-Amerikanske Domstol. Når det gjelder større integrasjon i Mellom-Amerika ser Costa Rica det som et problem at det økonomiske utviklingsnivået er så forskjellig mellom landene i regionen. De frykter at det store problemet de har allerede i dag med immigranter, særlig fra Nicaragua, vil komme ut av kontroll.
Landets store skepsis til integrasjonsprosessen må sees i lys av historiske forhold; Costa Rica har isolert fra resten av regionen klart å skape noe som ligner en sosialdemokratisk velferdsstat. Utviklingsmessig, og til dels kulturelt, føler Costa Rica et fellesskap med USA og Europa. Politisk har landet hatt vanskelig for å tro på integrasjonsprosessen på grunn av de holdninger politiske ledere i regionen for øvrig viser og den måte grensekonflikter har vært håndtert.
Forholdet mellom Costa Rica og Nicaragua er i betydelig grad preget av de problemer som er knyttet til den store gruppen immigranter fra Nicaragua; anslått til rundt 500.000 hvorav et stort antall oppholder seg illegalt i landet. Offisielt er forholdet mellom de to land godt, men en tvist om hvilke rettigheter Costa Rica skal ha til bruken av San Juan-elven er imidlertid en kilde til forverring av forholdet. Saken behandles nå av den internasjonale domstolen i Haag. Forholdet mellom de to presidentene Arias og Ortega er ikke spesielt utpreget vennskapelig.
EU innledet i 2007 forhandlinger med Mellomamerika som region. En avtale her vil innebære frihandel, regelmessig politisk dialog samt bistand. Costa Rica deltar, men hadde store problemer med å akseptere EU’s betingelse om at regionen må opptre som en enhet og også må inngå en regional tollunion før forhandlingene kunne starte.
Med virkning fra 1. juni 2007 brøt Costa Rica de diplomatiske forbindelsene med Taiwan og opprettet slike med Folkerepublikken China. Konsekvensene av dette er usikre, men innebar rask slutt på økonomisk støtte og bistand fra Taiwan på rundt 70 mill. USD. Det virker nå som om China satser på Costa Rica og vil mer enn erstatte Taiwan. Under president Arias’ besøk i China i 2007 inngikk de to landene avtaler om bl.a. å bygge et raffineri for å betjene hele regionen med raffinerte oljeprodukter fra Venezuela og under et gjenbesøk i Costa Rica tidligere i år av den kinesiske presidenten ble foruten den nevnte frihandelsintensjonsavtalen inngått en rekke bilaterale avtaler om bistand og kommersielt samarbeid.